Men det var vel vikingkonserten som stakk seg litt ut i helgas program. For noen måneder siden ble vi, alså vår duo Vargfot som vi kaller oss når vi spiller denne type musikk, kontaktet av Trondheim vikinglag om vi ville spille en konsert på en vikingkamp ved middelalderborgen i Rosenau eller Rasnov som den heter på rumensk. De som var med på Kororkturen fikk oppleve denne borgen i snøvær! Hvis det ennå ikke har demret for noen var det der Knut-Ivar pådro seg en kraftig
forkjølelse.
Men altså; der var vi altså engasjert til å spille to konserter i samme stil som vi pleier å gjøre det under vikingmarkedet på Borg. Noen av instrumentene hadde vi tatt med oss og da vi var innom Ramberg for noen uker siden nasket vi med oss vikinggemakkene som tildels består av tykk, veldig tykk ull. Varmen tatt i betraktning så vi litt mørkt på å ha på oss dette antrekket. Men se der, underet skjedde at temperaturen plutselig gikk ned til 13 grader. Noe som passet perfekt til vårt lodne antrekk. Det som ikke var så perfekt var regnet og luftfuktigheten.
Den ene fløyta varierte med en hel tones forskjell i tillegg til at den stort sett var helt tett og bare frambrakte noen små pip. Tromma var også helt dø pga av den høye luftfuktigheten og det låt omtrent som det gjør når man slår på en pappeske. En mager trøst var det at det sannsynligvis også låt slik i vikingtiden under slike klimatiske forhold.
Det viste seg at konsert nr to var mer av jamme-karakter utpå kvelden etter å ha inntatt mjød og lign. Med tanke på morgendagen, dro vi tidligere tilbake og var i Hermannstadt i god tid før midnatt.
Det er viktig for meg å alltid være godt forberedt søndagsmorgen for man vet aldri hvem som dukker opp. Det kan være alt fra Statspresidenten til en eller annen domorganist på gjennomreise. Nå prøver jeg så godt det lar seg gjøre å være godt forberedt uansett hvem som er til stede.
Mannen som dukket opp på orgelgalleriet denne gangen var en begeistret amatørorganist fra nordtyskland. Han var meget godt fornøyd da han fikk prøve orgelet og han kunne fortelle at han tjente til livets opphold som potethandler. Jürg mente at det sansynligvis var den først potethandleren som spilte på det 100 å gamle Sauerorgelet så han fortjente en plass i bloggen.
Potethandler ved orgelet.
Etter hovedgudstjenesten var det altså to dåpsgudstjenester. Jeg spør stadig vekk om det ikke er mulig å ha disse i den vanlige gudstjenesten, eller i det minste slå sammen to dåpsfølger til et. Det er ikke så lett som det høres ut til. De fleste kommer fra familier der den ene halvdelen er ortodoks og der er dåpen noe som gjøres privat utenom gudstjenesten. Denne skikken har trengt inn i den lutherske kirken i Romania og er vanskelig å snu. Nå skal det sies at det innimellom er dåp også i gudstjenesten men det hører med til sjeldenheten.
Interessant er det å se hvordan de alikevel holder på gamle tradisjoner. Når barnet er døpt går foreldre og dåpsbarnet en runde rundt alteret. Det mener jeg også å minnes at de gjorde i min barndom.
Det samme gjør forresten brudepar etter at de har sagt fram sine ja og fått velsignelsen.
Etter alle disse tildragelsene kostet vi på oss en utflukt til de salte innsjøene 10 km utenfor Hermannstadt. De er jo blitt kommersielt utnyttet for lenge siden så jeg ble sluset gjennom et system med betaling og kontroll av kvittering osv. Jürg hadde ikke lyst å bade så han syklet seg en tur isteden. Har aldri badet i så salt vann før og det gikk slettes ikke å svømme. Man fløt opp som en kork uansett hvordan man snudde og vendte seg. For min skadede fot var dette utmerket for foten spratt opp i høyt leie helt av seg selv og jeg kunne bare ligge å slappe av. Noen som frister til gjentakelse. Og kanskje jeg til og med klarer å overtale Jürg til å bli med neste gang.
Gleich nach dem OrganistInnenkurs gings nahtlos weiter, hinein oder besser gesagt durch ein Triathlonwochenende, speziell für Brita, die neben dem Gottesdienst noch auf diversen Taufen und Hochzeiten „tanzte“. Nach den Hochzeiten am Samstag fuhren wir soffffort zum ersten Mal hier in Siebenbürgen als Wikinger verkleidet nach Rosenau / Rasnov, wo wir am Wikingerfestival auftraten. Und dieses Konzert war ja für uns in dieser wenig maritimen Gegend ebenso eine Neuhheit wie für die Lokalbevölkerung und die Touristen. Siebenbürgen ist voll mit Mittelalterfragmenten, -burgen, -festivalen, -souvenirs etc. Doch gerade die Wikinger schafften es wohl damals kaum hier hinauf, auf fast 700m ü M. in die Festung Rosenau. Sie heilten sich an die Küste des Schwarzen Meers und nahmen auch ein paar Anläufe die Donau hinauf.
Wir erreichten Hermannstadt nach der dreistündigen Rückfahrt und nur einem Auftritt wieder wohlbehalten, und schafften es sogar, von Zigeunern am Wegrand drei schwarze Trüffel zu erwerben – ungewiss zu welchem Tarif. Doch wir gewöhnen uns immer mehr an den mild gesagt lebhaften Stil dieses Volkes und er hat seinen Unterhaltungswert. Gute Unterhaltung hat bekannlich seinen Preis.
Brita setzte sich am Sonntagmorgen ausgeruht und mit gutem Gewissen (der Fuss hätte trotz allem in noch besserer Form sein können) an die grosse Sauerorgel und war gespannt, wer diesmal als Gast auftaucht. Das Spektrum ist weit und siehe da, nach dem Gottesdienst liess sich ein Organist samt Gattin aus der Lüneburgerheide von Jürg auf die Orgel führen, der sich mit der Zeit als tüchtiger, begeisterter und sehr netter Laie entpuppte, der im Hauptberuf – Kartoffelhändler – ist; sicher der erste seiner Zunft, der auf der Sauerorgel spielte…..
Nach dem Gottesdienst folgten nicht einer, sonder zwei Taufgottesdienste. Nicht dass die Eltern ihre neugeborenen im Gottesdienst taufen lassen, nein; nach orthodoxer Tradition werden Kinder einzeln getauft; und hier gibt es eine grosse Zahl von Mischehen, die fast total assimiliert sind. Die letzte Kindertaufe im Gottesdienst war vor einigen Monaten von einer Familie, die nach Deutschland ausgewandert war und das Kind in der alten Heimat bei den Grosseltern taufen lassen wollte.
Als Abschluss des Taufaktes schreiten die Eltern mit dem Täufling um den Altar, eine Tradition, an die sich Brita noch von Norwegen her erinnern kann. Übrigens gehen auch die Frischverheirateten hier um den Altar.
Der Sonntag wurde abgeschlossen mit einem entspannenden Bad in den nahegelegenen Salzseen von Salzburg (Ocna Sibiului). Es sind eingestürzte Salzbergwerke, die geflutet wurden. Der Salzgehalt ist so gross, dass die Beine automatisch nicht hinunter, sonders hinauf wollen – also eine Art Umkehr der Schwerkraft. Brita genoss dieses Bad sehr, während Jürg sich aufs Rad schwang und einfach über Feldwege holperte – bis jeweils ein Gehöft mit Hunden zu erahnen war – dann war Umkehr angesagt und die kleine Radtour wurde zur besinnlichen Sternfahrt, statt zu einem pannenden Duell mit unberechenbaren Vierbeinern. Wer weiss, vielleicht lässt sich Jürg das nächste Mal auch zum Salzbaden überreden.