Fredag ettermiddag fikk jeg en telefon om at jeg skulle spille begravelse lørdag etter barnekorøvelsene. Jeg stusset litt over den korte varselen men det er visstnok helt normalt. Her foregår begravelsen max. tre dager etter dødsfallet, og vanligvis etter to dager.
Kirkegården er gigantisk og rommer alle konfesjoner og selvfølgelig de som ikke tilhører noen konfesjon.
Den jødiske delen ligger separat fordi de har strenge ordninger rundt begravelsesritualet. De andre gravkapellene lå på rekke og rad ; ortodokse (2 stk), reformert og katolsk. Den lutherske kirken deler gravkapell med katolikkene, så det var der jeg skulle spille. Da jeg kom inn i kapellet gikk det opp for meg hvorfor begravelsene måtte skje så fort. De har åpne kister og begravelsen ble som et likskue for alle som var møtt frem. Jeg merket da at jeg aldri har sett et dødt menneske før. Det er også vanlig å oppbevare den døde i hjemmet frem til begravelsen.
Den avdøde var en gammel dame fra den tyske lutherske minoriteten. Resten av familien var ortodokse rumenere og derfor ble begravelsen tilpasset rumensk-ortodokse skikker. Selve ritualet i kirken var ganske likt det vi er vant til. Etterpå ble Jürg og jeg samt med på kirkegården sammen med tre konfirmanter som også skulle lære hvordan en begravelse foregikk.
Der var det ganske annerledes enn det vi er vant til. Først kom noen bråkete kirkegårdsarbeider som bukserte kista, som i mellomtiden hadde fått skrudd på lokk, over gravsteiner, under et tre og satt der den skulle stå. Mens dette skjedde fikk vi utdelt duftlys som var pakket inn i en linserviett. Vi ble vel aldri helt klar over hva vi skulle bruke dem til. Etter at kista var buksert i graven (som var av stein) begynte skjauerne å støype igjen. Men først ble kistelokket skrudd opp enda en gang for så å bli skrudd igjen for godt. Det varte og rakk før kirkegårdsarbeiderne hadde fått støpt seg ferdig. Da siste spaden med sement var blitt plassert og Fadervåret bedt, fikk alle som var på graven utdelt hvert sitt brød. "Tränenbrot" eller "tårebrød" som det blir på norsk.

En typisk transilvansk tradisjon. I tillegg ble det servert saft og rødvin. Alt dette skjedde altså ved graven. Man har egentlig godt av å se at ting kan gjøres på forskjellig vis. Etter det igjen var egentlig alle bedt til middag på restaurant men vi foretrakk å forberede gudstjeneste i Johanneskirken som holder grader +2°C for øyeblikket. Det sier seg selv at det ikke ble en lang øvingsøkt. Problemet er ikke luftteperaturen for man kan jo saktens kle på seg i det uendelige. Som min mor pleier å si: er det kaldt kan man jo bare kle på seg ubegrenset, men er det for varmt er det begrenset hvor mye man kan kle av seg. Men det er altså ikke selve luftemperaturen som er problemet men at tangentene er som istapper å spille på. Etter kort tid har man pådratt seg en smertefull neggelbit. Noen tipset meg om at det går an å varme tangentene med et elektrisk varmeteppe. Det skal selvfølgelig utprøves.
På gudstjenesten i dag var det sikkert bortimot 9 grader, som en alminnelig nordnorsk sommerdag.
På ettermiddagen gikk vi tur i strålende sol og ganske varmt, ja som en alminnelig nordnorsk sommerdag. Der traff vi på en blomst som på tysk heter Nieswurz.
Er det noen av de botanikkinteresserte leserne som vet hva den heter på norsk, event. svensk?
Tilbake i byen hadde utekaffésesongen startet på hovedplassen rett ved siden av der vi bor.
Da vi kom hjem tok vi oss på tak og prøvde å komme oss litt i orden. Vi har gått til innkjøp av to klesstativ på hjul kjøpt på "jysk" i Hermannstadt til skandinaviske priser. Har alltid ønsket meg et slikt stativ så jeg er kjempefornøyd og det er sikkert Jürg også.

Freitagnachmittag bekam Brita ein Telefon dass am Samstag nach den Kinderchorproben eine Beerdigung sei. Hier eine Normalität, weil alle Beerdigungen spätestens drei Tage nach dem Todesfall stattfinden. Der Friedhof (ein einziger für die ganze Stadt; er wurde vor dem 1. Weltkrieg dort platziert von den damals in Siebenbürgen regierenden Österreich-Ungarischen Herrschern) ist gigantisch und alle Konfessionen und Religionen haben ihren Platz und eigene Gebäude: Orthodoxe verschiedenster Richtung: Katholiken, Reformierte, Protestanten, aber auch Juden, die streng abgegrenzt sind von den anderen. Die Lutheraner haben ihre Kapelle zusammen mit den Katholiken. Dort fanden wir (Ich war mit als Hospitant) ein ungarisches Harmonium auf der Empore. Dort angekommen verstanden wir auch , wieso die Beerdigung so rasch venstattegehen muss: Die Tote lag im offenen Sarg, der vorher im eigenen Heim aufgebahrt steht.
Die Verstorbene war eine alte Dame, die aus der deutschen Minderheit kam. Der ganze Rest der Familie ist rumänisch. Daher wurde das meiste auf rumänisch gesagt, die Lieder auf zwei Sprachen abgedruckt. Das Ritual in der Kapelle war nicht soo anders, als wir uns gewohnt sind. Auf dem Grab hingegen ging es anders zu als gewohnt: Nach dem Leichenzug in die Nähe des Grabes bugsierten die drei (!!!) Friedhofarbeiter den inzwischen geschlossenen Sarg zwischen Bäumen, Leuten, anderen Gräbern und Grabsteinen zum offenen Grab. Dort wurde der Sarg nochmals geöffnet, wer weiss wieso. Dazu wurden Duftkerzen verteilt, die in Leinentücher gewickelt waren; ein orthodoxer Brauch. Nachdem der Sarg wieder geschlossen war und ins Grab (aus Stein und Beton) hinuntergelassen war, zementierten die Friedhofarbeiter das Familiengrab zu, und zum Schuss schoben sie die grosse Zementplatte wieder über das Grab. All das dauerte seine Zeit und wir waren froh, dass es nur kalt war und weder windete oder regnete. Die Tradition erwartet von der Trauerfamilie und allen anderen Anwesenden, dass alle bis zum Schluss warten. Nach der letzten Zementschaufel wurde das Vater unser gebetet und alle erhielten ein sogenanntes Tränenbrot samt einem Plastikbecher Wein oder Fanta. Es war lehrreich zu sehen, wie verschieden solche Rituale abgehalten werden. Speziell hier, wo es auf dem gleichen Friedhof verschiedene Konfessionen gibt, und viele Angehörige am liebsten mit dem Auto ans Grab fahren – also: es war auch ein reger Autoverkehr auf dem Friedhof….
Statt auch noch am Leichenmahl in einem der nahegelegenen Restaurants teilzunehmen, fuhren wir in die Johanneskriche, wo wir den Gottesdienst vorbereiten wollten. Bei ca. +2°C eine recht kurze Angelegenheit. Die Tasten sind so kalt, dass innert kurzer Zeit die Finger durchfroren sind. Für den Rest des Körpers gilt: es ist eigentlich kein Problem, sich gut zu kleiden – im Gegenteil, wie die Schwiegermutter oft sagt: Etwas anziehen geht immer, jedoch dem Ausziehen (falls es zu warm wäre) sind klare Grenzen gesetzt. Am heutigen Gottesdienst war es Sage und Schreibe +9°C, also wie an einem durchschnittlichen nordnorwegischen Sommertag. Am Nachmittag dann fuhren wir mit der Stadtpfarrfamilie Dörr nach Hammersdorf und wanderten auf den Hammersdorfer Berg, wo wir bei strahlendem Wetter und und warmen Temperaturen uns nach einer Weile niedersetzten und im Freien unseren Lunch genossen. Da fanden wir auch erste Frühlingsanzeichen: ein blühende Nieswurz. Zurück in der Stadt waren sogar die ersten Kaffes daran, den Platz mit Stühlen und Tischen zu beleben.
Zu Hause räumten wir ein wenig auf. Es standen immer noch viele halbausgepackte Schachteln herum – und inzwischen ist alles schon viel ordentlicher. Wir haben auch auf einer Liste angefangen zu notieren, was alles noch fehlt in der Wohnung. Dieses Dokument ist nicht all zu lang, und wir werden bei Gelegenheit wieder einmal (oder schon wieder) shoppen gehen….
Det är en julros, jag en sådan stående i en kruka utanför dörren i Malmö 👍
SvarSletthttp://sv.m.wikipedia.org/wiki/Julros_%28v%C3%A4xt%29
SvarSlett