mandag 16. februar 2015

I morrest kom Kurt, som er Jürgs forgjenger og som har hatt leiligheten før oss, forbi for å hente post og å fortelle oss litt om gassens finurligheter. Her går alt av oppvarming på gass og det er jo ikke vi så vant til. Men egentlig kom han for å sette Jürg - med meg på sidelinjen - inn i det meget omfangsrike arbeidet han allerede har tatt fatt på. På kontoret ligger håndskrifter og manuskripter fra hele Transilvania stablet pent oppå hverandre i kartonger med sirlig påskrift. Det har vært et enormt arbeid å ordne og katalogisere dette arbeidet. Her har det valfartet studenter fra Vesteuropa  som har skrevet oppgaver om nettopp denne sammlingen og arbeidet rundt det. 
Innimellom støtte man på små gufs fra  kommunisttiden. Hver gang de hadde faglige sammenkomster måtte det skrives detaljerte rapporter til staten om hva man hadde holdt på med. Han kunne også fortelle at når de hadde kordirigentsammlinger måtte de flytte fra sted til sted for ikke å vekke mistanke.
Samlingen som nå befinner seg på kontoret (som har større takhøyde enn grunnflate) ble fraktet dit etter revolusjonen eller "Die Wende"som som de kaller det her. Som kjent fikk de som ønsket det av den tysktalende minoriteten tysk oppholdtillatelse etter Ceaucescus fall; noe som førte til at 80 % av tyskrumenerne forlot. De forlot dermed også fantastiske kirkeborger med århundrelang lagret musikktradisjon. 
Fram til år 1900 var det vanlig å fremføre et "Dictum" i gudstjenesten; noe som kan sammenlignes med en kantate med arier, resitativer, korsatser og koraler. Dette ble gjort både på landet og i byene. På de fleste av kirkeårets søn- og helligdager finnes det musikk på lik linje med Johann Sebastian Bachs kantater som det finnes ca 300 hundre av. I Transilvania finnes det mange tusen komponert av mer eller mindre betydningsfulle komponister. Etter revolusjonen ble både disse samt stryke- og blåseinstrumenter brakt til et samlested i Herrmannstadt for å bli konservert. Samtidig ble det blåst liv i både musikken og Dictumtradisjonen og den har igjen fått en viktig plass i kirkemusikken i Transilvania takket være Jürgs forgjenger Kurt Philippi.
Da størsteparten av tyskrumenerne forlot, forsvant det selvsagt også mange kantorer og organister fra sine poster. De som var igjen var ofte amatører som så vidt kunne lese noter. Da ble det i hui og hast laget en koralbok tilpasset nivået på denne kategorien organister. Nå kunne det se ut som at det ikke var så dårlig stelt med de som ble igjen, for det sto flere kartonger igjen med ubrukte koralbøker. 

Ihvertfall er det blitt gjort et stort arbeid med å fylle de musikalske tomrommene som oppstod etter revolusjonen, dette også takket være Ursula og Kurt Philippi. Heldigvis har man i de siste årene opplevd at flere som forlot som barn nå har vendt tilbake igjen. Vi har truffet på noen på vår alder og yngre som har foreldre som bor i Tyskland men som har valgt å vende tilbake til sine røtter.

Heute kam Kurt, Jürgs Vorgänger auf Besuch. Er wohnte bis vor Kurzem in der Wohnung, in die wir einziehen durften. Er holte einige Briefe ab, die an ihn oder seine Frau Ursula adressiert waren und klärte uns u.a. über die Feinheiten der Gasheizung in unserer Wohnung auf. Doch noch eigentlicher kam er, um Jürg (und ein wenig auch Brita) in seinen alten Arbeitsplatz einzuführen. Sein Büro am Bischofssitz gleich um die Ecke, am Grossen Ring ist höher als breit oder lang und bis zum Rand aufgefüllt mit zahlreichen wohlbeordneten Schachteln und Mappen. Er sytematiesierte u.a. alle Manuskripte, die nach 1990 dem Musikwart aus vielen fast verlassenen Gemeinden in Bananenschachteln vor das Büro gestellt wurden und katalogisierte alles. Er erzählte, dass immer noch ab und zu solche Manuskripte den Weg zum seinem Büro fänden und Jürg ist gespannt, wann die erste Schachtel vor der Tür steht. Immer wieder kommen auch Studenten, um die Sammlung als ganzes oder Teile davon zu studieren. Alles, was vor 1990 eingesammelt wurde, wurde in der kommunistischen Zeit dem Staatsarchiv in Hermannstadt einverleibt und ist seit 1990 wieder dort einsehbar. Es handelt sich um ca. 2/3 aller Manuskripte; 1/3 liegt im Büro des Musikwartes. Um Werke korrekt zusammenzusetzen, ist immer die Kontrolle beider Archive wichtig, weil in verschiedenen Dörfern ungleiche Abschriften angefertigt wurden. Viele der Musikwerke gehören zur Gattung des „Dictums“, einer kantatenähnlichen Form, die Bibelexte, poetische Texte und Choräle vereint. Für die meisten Sonn- und Feiertage finden sich in der Stadt und auf dem Land solche Dicta, die bis ca. 1880 noch komponiert und bis kurz nach 1900 aufgeführt wurden. Nach der Revolution wurden zahlreiche dieser  Manuskripte (meist Stimmensätze zum praktischen Gebrauch; ohne eine Partitur dazu) samt Blasinstrumente, die in den lokalen Blaskapellen Verwendung fanden, in Hermannstadt dem Musikwart übergeben und dort systematisiert. Als die meisten der bis 1990 wohnhaften Sachsen (so nennen sich die evangelischen Deutschrumänen) nach Deutschland zurück- oder besser: auswanderten (nach 800 Jahren ist wohl die Erinnerung an die Heimat kräftig verblichen oder mindestens leicht verzerrt), wanderten auch fast alle Kantoren und Organisten aus. Um den zurückgebliebenen unter die Arme zu greifen, wurde von der Landeskirche sofort ein stark vereinfachtes, zweistimmiges Choralbuch geschrieben und gedruckt. Auch davon liegen noch etliche Exemplare im Büro des Musikwartes. Zum Glück gibt es inzwischen auch eine bescheiden Rückwanderung: Einige Kinder von in Deutschland wohnenden Sachsen verspüren den Drang zurück in ihre Heimat (da taucht also dieses schwierige Wort gleich nochmals auf!) und ziehen zurück nach Siebenbürgen. Ein gedämpfter Optimismus ist verspürbar, etwas kräftiger als der Tropfen auf dem heissen Stein.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar