torsdag 26. februar 2015

Idag var det torsdag og det betyr konsert med Filharmonien her i Hermannstadt. Denne torsdagen ble det annonsert med konsert for duduk og orkester. Vi hadde en forestilling om at duduk var et slags strenginstrumnet som man slo på med køller -et slags hakkebrett. Det var det definitivt ikke. Det var et hyrdeinstrument som man blåser på gjennom et dobbelt rørblad- som en obo. Men det låt mer som en dempet alt-sax med mye vibrato på.



Komposisjonen var av en armensk komponist og tar i bruk en komposisjonsstil som prøver å forene klassisk vestlig musikktradisjon med etnisk musikk fra øst. Dette har en lang tradisjon i Østeuropa med komponister som Bela Bartok og Zoltan Kodaly som typiske representanter. Når orkesteret satte i gang  konserten  for duduk og orkester, åpenbarte det seg (i mine ører) en typisk østblokk-sound. At dette instrumentet nok heller er tenkt på som adspredelse under sauegjeting enn orkstersaler, ble fort ganske tydelig. Duduken kunne lydmessig ikke hamle opp med et symfoniorkester lydstyrkemessig og måtte ha høyttalerforsterkning. Litt i meste laget og med litt for mye ekko etter min smak, men så er jeg jo heller ingen stor fan av kunstig romklang heller.
Det hørtes ut som Duduken spilte i Westminster Abbey mens orkesteret spilte i Thaliasalen i Hermannstadt (noe de faktisk også gjorde). Dudukspilleren vakte ihvertfall stor begeistring og måtte spille flere ekstranummer. I pausen var det flere TV-kanaler som gikk rundt og intervjuet publikum om det de nettopp hadde hørt. Da Jürg fikk en mikrofon opp i ansiktet for å få publikumskommentar takket han pent nei. Han hadde heller ikke så mye å bidra med for han hadde sovnet i den behagelige tremannslogen på tredje dekk i Taliasalen. Men var det noen som spurte meg som hadde holdt meg  våken under gjennom alle tre satsene? Nei!

Heute ist Donnerstag und damit Orchesterkonzert im Thaliasaal, gleich um die Ecke. Der Saal ist in eine der alten Bastionen eingebaut und war früher der Theatersaal in Hermannstadt. Heute stand u.a. ein Konzert für Duduk und Orchester auf dem Programm. Wir erwarteten ein hackbrettähnliches Instrument und staunten nicht wenig, als ein Mann mit einer etwas zusammengestauchten und einfachen Oboe auf der Bühne erschien, also ein Doppelrohrblatthirteninstrument, das eher wie ein schwächliches Saxophon mit zuviel Vibrato klingt. Schwächlich, tja, nicht im Thaliasaal: dort hat der Orchesterwart Mikrofon und PA-Anlage aufgestellt und der Dudukspieler (angepriesen als der einzige Profi hierzulande; jedoch muss er sein Brot als Solofagottist im Orchester von Temswar verdienen - so gross ist die Nachfrage nach Dudukvirtuosen) scheute sich nicht, den etwas billigen künstlichen Klang und die Lautstärke des Mixpultes auf MAX aufzudrehen, sodass es in den lauten Partien wie ein gedämpftes und trotzdem fast übersteuertes Altsaxophon klang. Das  allzukräftige elektronische Echo versetzte den Dudukspieler zusätzlich in andere Sphären, also grosse Kirchenräume mit enormem Nachhall, während das Orchester notgedrungen im eher trockenen Thaliasaal begleitete. Der Mix von der etwas blassen Pseudoethnomusik und dem trostlosen Sound wirkte auf mich eher wie eine Behandlung im Massagesalon (so stelle ich mir das jedenfalls vor): ich schlief immer wieder ein, vielleicht auch deshalb, weil ich bis kurz vor dem Konzert in der inzwischen schon 6°C warmen Kirche übte. Der Sound des Duduk mit dem Orchester beruhigte enorm und tat seine Wirkung – nicht so auf den Rest des einheimischen Publikums, die sich mehrere Extranummern erklatschten und den Solisten gebührend feierten.

In der Pause geriet Jürg vor eine zum Glück noch abgeschaltete TVkamera und wurde höflich gefragt, ob er wenigstens auf englisch ein kleines Interview zum Dudukteil des Konzertes geben könne; die ebenso höfliche Antwort war nein, weil er nicht unbedingt von seinen Träumen während der Duduksolos erzählen wollte. Doch wurde Brita gefragt, ob sie sich gleichzeitig wachhielt während aller drei Duduksätze des armenischen Komponisten? Nein.....

1 kommentar:

  1. Hei kjære venner, takk for en super fin blogg..😃 Har i lenger tid, og på alle innleggene prøvd å skrive kommentar, har ikke fått det til før i går. Da lyktes vi endelig med et "hei" med god hjelp fra Tobias. Jeg er ofte tilbake i Romania sammen med dere i mine tanker. Ser at sjoføren med kartleser dro hjem for tidlig. Har prøv å sende meldinger men ikke fått svar. Send meg en sms med de nye tlf nr dåkkers.

    SvarSlett