tirsdag 10. februar 2015

Jeg lovet jo å ikke skrive mer om papir- og stempelsirkuset men kan ikke helt dy meg for det er jo det dagene har bestått av. I dag måtte vi få oss fastlege for å få en erklæring som sier at vi er arbeidsføre. Vi ble anbefalt en kvinnelig lege som kunne tysk. Der måtte man ikke bestille time men bare møte opp og sette seg i kø og vente. Der satt det damer i pelsluer og herrer i astrakanluer. Har ikke sett en astrakanlue siden slutten av 70-tallet da  man av og til kunne se eldre herrer i Svolvær iført slike hodeplagg. Her ser man dem overalt.

Astrakanlue, i tilfelle noen har glemt hvordan den ser ut.

Venterommet var så trangt at – var det noen der med en virus- eller bakterieinfeksjon, noe som kan forekomme på et venteværelse – var man nesten garantert å bli smittet. Noen holdt et skjerf forran munnen så det var tydelig at de var seg problemet bevist. En mann, som også satt i pasientkø, oppnevnte seg selv som myndighetsperson som passet på at alt foregikk på rett vis. Da det ble vår tur kom vi inn til doktoren som satt sammen med legesekretæren på et bittelite rom. Men hun var veldig hyggelig og stemplet villug  i veg på de nødvendige papirer. Så var det gjort. Disse papirene må forevises et par andre instanser før vi er i mål. Jürg, som jobber i bispedømmet kan gjøre det rett rundt hjørnet, mens jeg må på et til nå ukjent sted utenfor byen.

Eigentlich setzten wir einen Punkt dafür, über den Papier- und Stempelzirkus zu schreiben, doch die Situationen, in die wir immer noch geraten, motivieren zum Gegenteil. Heute mussten wir uns einen Hausarzt suchen und fanden fast um die Ecke eine Frau Doktor, die neben rumänisch auch deutsch und ungarisch sprach. Sie hatte meist Lust, ungarisch zu sprechen und war nicht wenig enttäuscht, dass deutsch unser gemeinsamer Nenner sei. Sie war sehr nett, schrieb und stempelte und schloss mit der etwas bedrohlichen Aussage: Sie sind jetzt meine Patienten.

Vorher, im Warteraum war ein dichtes Gedränge mit Leuten allen Alters und Gebrechen. War man nicht krank, so.....

Alle warteten geduldig (ausser einer Dame, die es irgendwie an der Reihe vorbeischaffte), bis sie Einlass fanden. Ein Mann, der ein wenig deutsch konnte und hörte, dass wir deutschsprachig war, sagte "Schweinerei", als die Dame an ihm vorbeiging – er war inzwischen eigentlich erst in der Reihe und schnappte ihm den besten Platz weg. Es gibt keinen Arzttermine (dort jedenfalls nicht), nur ein sogenanntes Programm (dh. Öffnungszeiten).  Auch die Praxis ist sehr klein: die Ärztin und die Assistentin sitzen in einem kleinen Zimmer, wo zwei Pulte, eine Untersuchungsliege und eine Zimmerpflanze steht. Mit den erstandenen Papieren mussten wir weiter zum Vertrauensarzt des Arbeitgebers (Brita an einem anderen Ort etwas weiter weg als ich, daher nicht mehr heute) und von dort weiter zur Personalabteilung, die sich erfreut der neuen Dokumente annahmen, sie kopierten, stempelten, archivierten und neue Papierprobleme in den Raum stellten.

5 kommentarer:

  1. Ui da sind wir aber gespannt, wenn wir Euch das nächste mal sehen: wieviele Stempel und Archivierungsnummern Eure Körper zieren, falls das in dieser Art und Weise weitergeht :-)

    SvarSlett
  2. Zum Glück keine Tätowierungen, die Zeiten sind Gott sei Dank vorbei.

    SvarSlett
  3. Hyggelig å få vite at dere er arbeidsføre. ..

    Ingen bading pt pga bølgene og firkjølelse/influensa.Kjempeinteressant studiedag i går med min gode venn Terje Stordalen som er professor i GT ved Uni i Oslo.Du ville likt det...om tolkningshistorie, oversettelsesarbeid og lesehistorien til gamle tekster.

    SvarSlett
  4. Du ville likt deg her også for her vrimler det av pensjonerte teologiprofessorer i gamle testament, nye testament, kirkehistorie osv. De fleste av dem var aktiv under det kommunistiske systemet så de har en historie og fortelle.

    SvarSlett
  5. Supert at du har laget blogg, Brita. Det blir artig å følge! Håper det går bra med dere.

    SvarSlett