onsdag 25. mars 2015

Formiddagen for mitt vedkomne gikk med til å planlegge og å ta ut musikk fra palmesøndag til påske. Palmesøndag er siste Gudstjeneste i vinterkirken. Gradestokken idag viste 18 grader ute og i morgen er det meldt enda varmere så man kan vel strengt talt si at man ikke trenger en vinterkirke lenger. Skjønt inne i Stadtpfarrkirche, som er hovedkirken, var det bare 9 grader idag. Men det var nå ihvertfall + grader. 
Etter korøvelsen idag trommet vi sammen en oktet som skal synge to små motetter på palmesøndag. Den ene er selvfølgelig fra et Dictum som Jürg skrev av i går.  Det er alltid spesielt å fremføre musikk for første gang etter at det har ligget nedstøvet i mange hundre år. Søndag fremfører vi altså sluttkoret til palmesøndags- diktumet. Det er skrevet av Martin Polder som var komponisten bak diktumet til Helligetrekongersdag som vi fremførte med Ramberg blandakor i Januar. Vi øvde sånn ca 20 min og det låt ikke så verst. I tillegg synger vi en Hosianna av renessansekomponisten Gesius. 

I ettermiddag drakk vi kaffe, spiste kake og ikke minst pratet  i mange timer da vi traff Victor Radulescu som er en kirkemusikkstudent fra Hermannstadt som studerer i Freiberg og jobber som organist  i Rüdlingen-Bucheberg i Sveits. Han hadde mye å fortelle og den effektive øvingsettermiddagen jeg hadde satt meg fore  kunne jeg bare se langt etter. Utrolig hvor fort tiden går på kafé. Victor har en spennende livshistorie. Han har rumensk mor og russiske far. Han er døpt rumensk-ortodoks og han ble sendt i tysk barnehage og tysk skole på tross av at ingen av hans foreldre snakker tysk. Som gutt begynte han å synge i barnekoret i den greskkatolske kirken. Da han ble litt eldre oppsøkte han den katolske kirke før han til siste endet opp i den luthersk kirken, dengang først og fremst pga orgelspillet. I tillegg til å ha studert orgel og nå studerer kirkemusikk, har organistjobb i Sveits, er han også igang med sangstudier  som kontratenor. Alikevel hadde han all verdens tid til å sitte på kafé med oss en halv dag uten snev av dårlig samvittighet. På det området har vi noe å lære av østeuropeerne; de tar seg tid til det de har lyst til og man ser sjelden at folk stresser eller klager på alt de har å gjøre slik som hos oss.


Etter det laange kafébesøket og to korøvelser var vi faktisk ganske sultne så vi gikk ut å spiste pizza på en pianobar. Der satt det en utrolig figur av en pianist som spilte i det jeg kaller for konglomeratstil. Dvs litt Jazz, litt pop ispedd med bruddstykker fra feks Mozarts "Eine kleine Nachtmusikk".
På hjemveien stakk vi innom en vinbutikk der vi kom over denne "Vardøvinen". 


Damen som ekspederte oss hadde aldri hørt om Vardø men kunne fortelle at ordet kom fra romfolket og betydde noe sånn som "de reisende" eller noe lignende. Hun hadde foresten en utrolig bred amerikansk aksent når hun snakket om vin men det viste seg at hun ikke kunne ukedagene engang på engelsk når det kom til stykket. Noen har bare språkøre og kan med få ord få det til å låte riktig.


Hvis man ser godt etter står det en liten 
strek over o én. Det, ble det oss fortalt,
er bokstav som også brukes i rom-språket.

Am Vormittag plante Brita alle Musik vom Palmsonntag bis über Ostern. Am Palmsonntag ist der letzte Gottesdienst in er Winterkirche, der Johanniskirche. Dort wird es sicher immer noch kalt sein, während heute 18°C gemessen wurde, also eine angenehme Temperatur – und wärmer ist auch gemeldet für das Wochenende. In der Sommerkirche, also der Stadtpfarrkirche ist es schon stolze 9°C, also eine schon fast zweistellige Zahl im Plusbereich, der hoffentlich am Gründonnerstag ich schon in diesem Bereich aufhalten wird.

Nach der wöchentlichen Chorprobe war die erste Probe der Chorgruppe für den Palmsonntag. Das eine Stück wird der Schluss des Dictums für den Palmsonntag von Martin Polder in der Abschrift aus Klosdorf sein. In den sechs Schachteln mit Manuskripten aus diesem Dorf (sie liegen in meinem Büro) liegt mindestens ein vollständiger Jahrgang Dicta, in Stimmen, ohne Partitur. also auch hier noch ein arbeitsintensives Puzzlespiel. Dazu einer wir auch ein Hosianna vom Renaissancekomponisten Gesius.

Heute bekam ich auch die frohe Botschaft, dass in einem Pfarrhausschrank eines Pfarrhauses in der Nachbargemeinde von Hermannstadt einige Dicummanuskripte liegen. Der Pfarrer und Dekan, ein begabter Musiker, der meistens selber Orgel spielt an den Gottesdiensten, schrieb in seiner Studienzeit eine Arbeit darüber und die wertvollen Handschriften liegen gut bewahrt dort. Ich werde nach Ostern dem dortigen Pfarrbüro mit dem Fahrrad einen besuch abstatten, um eine Bestandsaufnahme zu machen. Es ist wichtig, an einem Ort eine Übersicht über alle Handschriften und Kompositionen aufzubewahren, um die Vielfalt und den Reichtum dieser jahrhundertealten Tradition zu dokumentieren. 

Vor den Chorproben tranken wir Kaffe mit einem lokalen Gesangs- und Kirchenmusikstudent , der in Freiburg studiert und wohnt. Er sang am Sonntag eine Arie aus dem Messias in unsrem Gottesdienst und da er viel zu erzählen hatte, schmolz der Nachmittag langsam aber sicher dahin. Manchmal tut es gut, sich einfach ohne Zeitgefühl treiben zu lassen. Das schlechte Gewissen holt einem (auf alle Fälle mich) dann später wieder ein. Da können wir einiges von den Beinahemorgeländern lernen.

Nach den Proben assen wir eine Pizza in der auf dem Heimweg liegenden Pianobar - die Pizza dort ist ausgezeichnet (aus dem Holzofen). Der Barpianist, der etwas nach uns eintraf, spielt nach vollendeter Mahlzeit einen kurrligen Mix aus klassischer Musik, Boggie Woogie, Jazz und allem möglichem anderen. 


Auf dem weiteren Heimweg fanden wir in einer Weinbar einen Wein, der uns an fast heimatliche Gefilde erinnert: auf der Etikette steht Vardø, also ein Städtchen ganz im Nordosten Norwegens. Auf Zigeunersprache umschreibt das Wort (so erklärte die Verkäuferin) den Lebensstil der Zigeuner: Musik, eifriges Treiben am Lagerfeuer, farbige Kleider, also etwas das, was das romantische Gedicht Zigeunerleben von Geibel ausdrückt, das Schumann so farbig in ein Tongemälde kleidete. Der Wein schmeckt vortrefflich und erleichtert das nächtliche Schreiben (also nicht das Treiben) und Übersetzen des Bloggs. Die Verkäuferin hat natürlich noch nie von Vardø gehört und lud uns umgehend zur Weindegustation morgen Abend ein, die wir jedoch wegen dem donnerstäglichen Sinfoniekonzert nicht besuchen werden. Was wirklich augenfiel, ist das kleine Strichlein über dem o, das alle KennerInnen skandinavischer Sprachen sofort als Indiz für nördliche Herkunft auffassen. Scheinbar wird das kleine Zeichen auch von anderen, weniger sesshaften Volksgruppen verwendet. Uns schmeckt dieser Wein, der einiges an guten Erinnerungen wachzurufen vermag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar