torsdag 19. mars 2015

Torsdag er konsertdag i filharmonien. Også idag var vi på plass kvart på sju for å stille oss i kø for å kjøpe billett som  bare koster 8 lei dvs ca 14 kr. Her er kultur billigere enn mat. Det er selvfølgelig kraftig subsidiert fra staten men folk benytter seg også flittig av de kulturtilbudene som er. Av alt det vi har vært med på har det stort sett vært fulle hus.

Filharmonien er et prektig bygg der den eldste delen, som har vært benyttet som bastion, ble bygget på 1500-tallet. Den nyeste delen (bildet) som  kan minne om det norske slottet i miniatyr, er fra keisertiden Østerike/ Ungarn  og ble bygget som teater i 1744. Det var det første teateret i Transilvania, ja faktisk i hele Romania som den gangen var et eget rike og ikke egentlig hadde noe med Transilvania å gjøre.



Idag hadde orkesteret en gjestedirigent fra Moldova. Konserten startet med Purcells Ouvertyre fra Dido & Aeneas. Det gikk litt fort i svingene slik at musikken havnet bittelitt forskjøvet fra hverandre. Noe som utløste en herrlig dobbler effekt og jeg måtte smugtitte i naboens program om det virkelig var Purcel og ikke Phillip Glass som ble spilt. Etter hvert svingte de seg i hop og mot slutten var det ingen tvil om at det var engelsk barokkmusikk vi hørte.
Dirigenten hadde nok fått seg en liten støkk og bedre skulle det ikke bli da kveldens cellosolist, rekruttert fra orkesterets egne rekker, satte i gang med Haydns divertimento.  Det var som om cellisten tenkte at endelig kunne han tre ut av orkesteret og være solist og da gjorde han det til gangs ihvertfall når det gjaldt å tre ut for han virket ikke videre interessert i hva dirigenten og orkesteret holdt på med. Det var som om de satt i to forskjellige rom. Da avdelingen hans var over ble det, slik det alltid blir her, applaudert til ekstranummer. Cellisten kom inn og begynte å snakke. Først sa han at han ikke ante hva han skulle spille til ekstranummer. I mitt indre stilte jeg meg spørsmålet om han overhode ante hva han hadde spillt. Etter å ha snakket veldig lenge på rumensk kom det et solonummer som faktisk ikke var så verst.

Etter pausen skulle det bli andre boller for da ble Piotr Ilici Ceaikovskis 6. sinfoni fremført. Hvis noen lurer på hvem denne komponisten er så er det faktisk Peter Tsjaikovski (han med nøtteknekkern og svanesjøen) stavet på rumensk og visstok også på russisk ble det sagt. Dette var musikk både dirigent og orkester følte seg vel med og det låt veldig bra. Men så er jo jeg en stor Tsjaikovski-fan også. Hvis dere ikke har noe bedre å ta dere til så hør på hans symfonier for de er kjempefine og fulle av russisk melankoi og dramatikk. Ja jeg vet at vi lærte i musikkhistorien at Tsjaikovski nærmest ble sett på som en landssviker fordi han ikke komponerte russisk nok, men jeg synes nå det likevel.







                                                                                                                 Tilbake til konsertsalen så bærer den tydelig preg av å være fra Maria-Theresia-tiden med loger i tre etasjer. Det har gjennomgått noen restaureringer men det meste av interiøret er det samme. Det er noe med det å sitte i en slik loge og titte ned på publikum og orkester, rett og slett en liten høytidsstund på en ganske almindelig torsdag. Og her er vi vil ved kjernen av hva kultur er; det å gå ut av hverdagen for en stakket stund og oppleve noe utover det verdagslige. Og akkurat det har de kulturbevilgende myndigheter her i Romania også skjønt verdien av.



Am Donnerstag ist wie immer Konzerttag in der Philharmonie. Auch heute stellten wir uns Viertelvorsieben in die Reihe, um eine Eintrittskarte für 8 Lei zu erwerben. Hier ist Kultur billiger als Essen…. Zum Glück erscheint normalerweise immer ein zahlreiches Publikum und die Konzerte sind im grossen und ganzen sehr gut besucht. Das Gebäude ist spannend. Auf der einen Seite ist es eine alte Bastion aus dem 17.Jh, deren Aussenseite markant aus der alten Stadtmauer gegen die Hauptstrasse herausragt. Sie wurde 1744, als sie ihre Mission als Teil der Stadtbefestigung erfüllt hatte und in Pension ging, umfunktioniert zum Bühnenteil eines der ersten Theater in Rumänien. 


Der heutige Dirigent kommt aus Moldova. Wie immer steht zuerst eine Ouverture, diesmal von Purcell aus „Dido und Aeneas“ auf dem Programm. Der schnelle Teil wackelte und tönte wie ein auskomponierter Dopplereffekt. War es Purcell oder doch eher Philipp Glass? Der Seitenblick auf das Programm der Nachbarin korrigierte diese Verschiebung und der Schluss der Ouverture landete wie englische Barockmusik. Die Soloabteilung bestand diesmal aus einigen kürzeren Werken für Solocello und Streicher. Der Dopplereffekt schien zu inspirieren und die kleinen Verschiebungen hielten an, ob Solist, Dirigent und Streicher Haydn, Faure oder den allzu bekannten Salut d’amour von Elgar spielten. Wie eine Erkältung hielt sich diese kleine Plage bis zum letzten der kurzen Solos, der Tarantella des Cellovirtuosen Popper, einer Art Zeichentrickfilmmusik, die zu fast jedem frühen Disneyfilm passt. Als dann der Solist endlich zur Extranummer ansetzte hielt er erst eine längere Einleitung (wir erhielten zum Glück eine  Übersetzung von unserer Fastnachbarin Claudia), dass er nach so vielen kurzen Solostücken eigentlich nicht auf eine Extranummer gefasst sei, und noch einige andere weniger humoristische Details zu seiner Biographie und seinem Bezug zu Hermannstadt. Als er dann doch endlich den Bogen auf die Saiten legte – und loslegte, war klar, dass es diesmal keinen Dopplereffekt zu erleben gab, weil es sich um ein Cellosolostück handelte.

Nach der Pause dann stand Piotr Ilici Ceaikovskis 6. Sinfonie auf dem Programm. Falls jemand daran zweifelt: es steckt wirklich Tschaikovsky dahinter. Die Sinfonie gelang gut und auch die etwas störenden Hörverschiebungen vom 1.Teil waren verschwunden und vergessen. Der Dirigent leitete das Orchester sicher und inspiriert durch die mächtige und melancholische Musik und die Musiker schienen sich wohl zu fühlen unter seiner Leitung.

Der Konzertsaal wurde übrigens später aus dem Theatersaal umfunktioniert. Der Saal erlitt vorher  im Laufe der Zeit, zum letzten Mal unter der Wende von 1989/90 immer wieder Schaden durch Brand, Krieg und andere Unglücke und hat also eine bewegte Vergangenheit. Die alten Ränge und Logen wurden nach 1990 erneuert und die Loge des Regenten ist nur noch angedeutet. 

Kultur und Essen haben, wie am Anfang angedeutet, in verschiedenen Ländern einen unterschiedlichen Wert / Preis: Früher probte und spielte das Orchester im sogenannten Hermania. Heutzutage ist dieses Lokal wiederum ein gutes, sächsisches Gastlokal, das in unserer Parallelstrasse liegt und uns immer wieder in Versuchung führt, dort einzukehren. Auf der Papierunterlage für die Teller ist das alte Probenlokal mit dem Flügel in der Mitte abgebildet. Die Stühle der Orchestermitglieder stehen etwas militärisch, fast preussisch in Reih und Glied darumherum angeordnet. Im Hermania wird neben einer gemütlichen Atmosphäre gutes Essen (der Besitzer produziert fast alles an Rohstoffen auf eigenen Bauernhöfe) und Trinken feilgeboten…..





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar