søndag 22. mars 2015

I går var det dugnad på kirkegården, på den evangelisk lutherske delen vel og merke.

Kirkegården er delt inn i sektorer for ortodokse, reformerte, katolske, jødiske og evangelisk lutherske. Sistnevnte altså den delen vi var innkalt til å gjøre dugnad på. Vår parcell var en samling med ca 8000 graver der de fleste hadde stått i årevis uten stell og tilsyn. Som nevnt tidligere vandret 90% av tyskrumerne ut etter revolusjonen. Gravstedene forfaller fordi det ikke er noen igjen som kan stelle dem.
Alle ansatte og frivillige ble derfor oppfordret til å ta del i denne opprydningsaksjonen som besto i å klippe busker, som jeg heller ville gitt betegnelsen villnis og kratt, samt å plante nye busker for å lage en naturlig grense til den ortodokse delen som stadig trengte seg innpå den lutherske ble det hevdet. Problemstillinger som ikke vi er helt vant med men de eksisterer altså her.
I et aldeles nydelig og varmt vårvær ble det en spesiell opplevelse. Her møtte både gammel og ung opp deriblant halvparten av årets konfirmantkull. "Konfirmantene må i tillegg delta på en separat dugnad i april" kungjorde presten Kilian som var arbeidsleder for kirkegårdsaksjonen.
Mange av oss hadde ingen tilknytning til gravestedene. Det var allikevel spesielt å arbeide side om side med noen som hadde noen der. Da vi kom til et område med mange graver der de fleste hadde gått bort i tenårene og noen i tidlig voksen alder, kunne en mann fortelle at dette var en skoleklasse som hadde vært på skileirskole og var blitt tatt av et ras. 22 elever og noen lærere mistet livet. Både han og kona var også lærere og hadde vært med på skiskolen men hadde dratt hjem en dag tidligere pga av at de skulle feire brylupp i familien. En annen lærer hadde gjort det samme pga av at faren hans døde. Disse var de eneste overlevende der de ene ble reddet av et bryllup mens den andre ble reddet av sin fars død.
Rett bortenfor sto en støtte med et barn på 1 år og 3 mnd. Den samme mannen kunne fortelle at det var hans førstefødte datter som døde av hjernehinnebetennelse i 1970.  Jeg ble ganske stille og viste ikke helt hva jeg skulle si inntil han viste meg denne marmorskulpturen som hans bestemor som var billedhugger hadde laget som bestilling til en annen grav.

Den het "Den sørgende" og hadde virkelig en sterk utstråling. 

Slik fikk arbeidet stadig små avbrudd der vi fikk et lite innblikk i forskjellige familieskjebner. Da vi ankom ble jeg huket tak i av en mann som visstnok var forfatter. Han drog meg stolt bort til en gravstein der hans navn var gravert inn etterfulgt av 1947-     . Helt naturlig forklarte han at der skulle han ligge.

Men vi var jo der for å arbeide ..
..og forfallet var var vanskelig å overse.

I totiden ble vi ropt sammen, for da kom det pizza fra en eller annan "take away" bedrift. Presten sa at han hadde brukt lang tid på å overbevise pizzabudet om at pizzaen skulle leveres på kirkegården. Men han hadde nå godtatt adressen etter en stund.
Og vi slo oss ned som den naturligste ting i verden på noen gravsteiner for å spise pizza. Der ble det også fortalt at en av gravene vi satt på tilhørte eieren av et nobelt konditori i Hermannstadt. Å spise take awaypizza på graven til en nobel konditor må man vel kunne kalle en skjebnens ironi.

Man treffer nå på så mangt her nede og idag (det er blitt søndag i mellomtiden) da vi spiste middag hos presten dukket denne koppen opp forran øynene mine.
Jeg dro umiddelbart kjennsel på Nidaros bispedømmes logo som prydet en kopp som for øyeblikket var fyllt med, tro det eller ei, andefett. Elfriede som er teolog har vært på konferanse i Trondheim og fått med seg en slik kopp. En sånn skulle jeg gjerne også ha hatt så, hvis noen kommer over en ....
Da jeg hadde kommentert at øksen var attributtet til Hellig Olav kom hun fram med denne reproduksjonen fra Nidarosdomen. Det er vel ingen tvil om hvem som er avbildet?
Da vi begynte å snakke om domen måtte jeg naturligvis fortelle om mine forfedre som bla. har restaurert hele vestportalen. Det var jo også grunnen til at Mammas famile kom fra Italia som spesielle fagfolk på området. Elfriede skal snart til Trondhjem igjen på konferanse og da skulle hun se ekstra godt etter vestportalen som opprinnelig var en del av et pentagon. Men i følge Macody Lund ble pentagonet ødelagt og proposjonene brakt fullstendig i ulage under restaureringen. For de spesielt interesserte var dette en viktig stortingssak rundt 1920.

Ja, ja, slik kan man ubemerket blende seg over fra kirkegården i Hermannstadt til Nidarosdomen i Trondhjem.


Gestern war Fronarbeit auf dem städtischen Friedhof von Heimatstadt, auf dem evangelisch lutherischen Teil natürlich.


Der Friedhof ist in Sektoren aufgeteilt: orthodoxe, reformierte, katholische (römische und griechsiche), unitarisch, jüdisch evangelisch lutherische etc. Wir arbeiteten auf dem letztgenannten, und das Gebiet enthält ungefähr 8000 Gräber; die meisten davon ohne oder mit minimaler Pflege, weil bekanntlich 1990 ein Grossteil der evangelisch lutherischen Bewohner von Siebenbürgen das Land verliessen. Inzwischen sind viele der Ausgewanderten entweder selber verstorben oder sie sind altershalber nicht mehr imstande, weit entfernte Gräberzu besorgen. Viermal im Jahr wird das Gras geschnitten, der Rest geschieht in eben Fronarbeit. Während fast der ganzen Zeit, als wir dort arbeiteten, war eine alte Frau damit beschäftigt, einen sehr dornigen Rosenbusch (eher wohl als Gestrüpp zu bezeichnen) bis auf die Wurzeln zurückzuschneiden, der hinter einem Grabstein emporwucherte. Solches Gestrüpp wuchert auf diesem Teil des Friedhofes üppig….alle Angestellten und Gemeindemitgleider waren also eingeladen (oder sanft aufgefordert), am Samstag zu erscheinen mit entsprechendem Werkzeug und unter der Leitung von Stadtpfarrer Kilian zu roden, aber auch um Bäume zu pflanzen. Auf dem orthodoxen Friedhof im Gegensatz dazu ist alles zubetoniert und die Atmosphäre nicht sehr beschaulich, während auf unserem Teil viele der schönen Bäume altershalber umkippen. Und um die Vegetation und zu bewahren, müssen junge Bäume rechtzeitig gesetzt werden. Das Wetter gestern war fantastisch und der Friedhof hatte in dieser frühlingshaften Atmosphäre eine eigene Ausstrahlung.  Alt und jung (die nicht ganz freiwilligen Konfirmanden und einige noch jüngere Kinder von Erwachsenen, die mithalfen) schnitten zurück und pflanzten. Dabei stiessen wir immer wieder auf Gräber, von denen Einheimische Geschichten erzählen konnten. An einer Stelle befanden sich Gräber von Jugendlichen, weil in einem Skilager in den 70erjahren in ein Lawine über 20 Jugendliche und Leiter in den Tod riss. Der Erzähler und seine Frau reisten am Tag vor dem Unglück zurück, um an einer Hochzeit in der Familie mitzufeiern, ein anderer Lehrerkollege reiste mit ihnen, um an die Beerdigung seines Vaters mitdabei zu sein. Der gleiche Mann zeigte Brita auch das Grab seiner erstgeborenen Tochter, die als gut Einjährige um 1970 an einer Hirnhautentzündung starb. Er zeigte uns schliesslich eine Skulptur auf einem Grab, den seine Grossmutter, einer Bildhauerin, schuf. Sie hat den Titel Die Trauernde und hat eine starke Ausstrahlung. So wurde unser Arbeiten immer wieder unterbrochen durch Erzählungen oder auch nur Fakten, die uns ein immer klareres Bild über die deutschsprachige Gemeinschaft in Siebenbürgen erlaubt. Ein anderer Mann zeigte Brita seinen eigenen Grabstein, wo eingraviert steht 1947–     . Ohne Zweifel oder Grauen erklärte er, dass hier sein Platz sei.

Doch wir waren ja eigentlich zum Arbeiten hier angetreten ….. und der Verfall auf dem Friedhof ist nicht zu übersehen, die Arbeit scheint uferlos.

Gegen 14h dann wurden wir zusammengerufen, um Pizza zu essen. Kilian erzählte, dass der Mann der die Bestellung telefonisch entgegennahm, nicht ganz glücklich war über den Ort, wohin die Bestellung geliefert werden sollte. Doch scheinbar liess er sich überzeugen und wir leisten  uns auf einigen der Gräber nieder und verzehrten die Pizzas. Diese Gräber gehören übrigens der Familie der ehemals vornehmsten Konditorei am Grossen Ring - und jetzt Pizza....und: gerade dahinter standen zwei grössere Monumente, auf denen der Beruf der Verstorbenen mit WeinGROSShändler angegeben war. Die beiden waren offensichtlich Konkurrenten, doch sie übertrafen sich nicht mit der Grösse der Grabmonumente, die fast identisch sind.

Nach dem Gottesdienst heute waren wir wieder einmal zum Mittagessen eingeladen und trafen auf eine Kaffeetasse, die uns sofort ins Auge stach: sie ist dekoriert mit dem Logo des Bistums von Trondheim (Nidaros) und war heute gefüllt mit Entenfett....Elfriede war vor einigen Jahren an einer Konferenz in Trondheim und bekam eine solche Tasse geschenkt. Brita hat übrigens auch Lust auf eine solche Tasse, weil ja bekanntlich ihre Vorfahren aus Italien kamen, um den verfallenen Dom zu restaurieren. Und Elfriede fährt ja bald wieder an einen Konferenz nach Norwegen, nicht um einen Tasse für Brita abzuholen, sondern um die schöne Domkirche mit diesmal mit anderen Augen zu betrachten, weil sie inzwischen Brita und die Geschichte ihrer Familie kennt; und sich so die Linien wieder einmal kreuzen und für Elfriede und für uns ungeahnt und immer wieder Zusammenhänge aufgedeckt werden.




1 kommentar:

  1. Hei Brita!
    Spesielt å lese om, men med en slik dugnad og slike fortellinger blir død og liv veldig nær. Spesielt å lese om den skoleklassen akkurat mens man hører på radio om flyet som har styrtet i Alpene og hvor en skoleklasse fra Tyskland er blant de omkomne. I dag har vi hatt en nydelig dag, og jeg tok meg i å se opp mot Nubben som lå badet i snø og sol... i dag ville nok Brita og Jurg gått på Nubben, tenkte jeg. Vi fikk ikke badet i dag, det var utrolig mye bølger, Marit har fått navnet "Bølgevokteren", og hun har hatt det travelt i det siste. Her går det i forberedelser til påske, jeg skal ha gudstjeneste på Skrova og i Svolvær. Etter påske en tur til Trondheim, og da skal jeg tenke på deg når jeg er i Nidarosdomen. I Alta traff jeg forresten Bjørn Kjellmann i Nordlyskatedralen, ( han var kantor der) en meget spennende kirke, med en fantastisk Kristusfigur i bronse mot en blåaktig oval altervegg, og med nordlyset som gjennomgående og overraskende arkitektur og utsmykning. Søndag var vi på konsert med MOskenes musikkorps. Det var veldig bra, selv om de er få. Deilig at det er blitt så lyst, nå bader vi nesten i sol og ofte med utsyn til båtene ute på havet. Ha det godt og hils Jurg.

    SvarSlett